Prosjektet utfordrer noe av premisset for AiR-programmer, der det mest vanlige er at gjestekunstnere utenfra blir invitert for å undersøke et gitt sted. I dette residens-programmet fram mot LIAF 2022 inviteres heller et knippe regionale kunstnere som allerede har sterk tilknytning til stedet. Samtidig ønsker LIAF 2022s kuratorduo Francesco Urbano Ragazzi å stille spørsmål ved forestillingen om hva en lokal eller regional kunstner er. De har derfor valgt både kunstnere født og oppvokst i Nord-Norge og kunstnere med annen bakgrunn, som har gjort Nord-Norge til sin base for kunstnerisk aktivitet. I utvelgelsen har det også vært viktig for kuratorene at disse kunstnerne har en variert praksis som inkluderer og er med på å utvikle lokalsamfunn i regionen.

Om de utvalgte kunstnerne

New Mineral Collective er en plattform som ser på samtidens landskapspolitikk for bedre å forstå naturen og omfanget av menneskelig interaksjon med jordoverflaten. Som organisme infiltrerer NMC utvinningsindustrien med alternative krefter som begjær, kroppslig ekstraksjon og såkalt motprospektering. Motprospektering benyttes som metode for å imøtegå geologisk analyse og utvinning, og heller bruke annektering av land for å hele sårene i landskapet. NMCs prosjekter har blitt vist nasjonalt og internasjonalt, inkludert SIART Bolivia International Art Biennial, Artists’ Film International Season 7, organisert av Whitechapel Gallery; den første kunstbiennalen i Toronto; SeMA Seoul Museum of Art; On Earth, Structure and Sadness, at Serpentine Galleries, UK; the Swedish Center for Architecture and Design, Stockholm; og sist som en del av Swimming Pool: Troubled Waters, for øyeblikket på Künstlerhaus Bethanian, Berlin. Siden 2015 har kunstnerne Emilija Škarnulytė (født i Vilinus, Litauen, bor i Tromsø, Norge) og Tanya Busse (født i Moncton, NB, Canada, bor i Tromsø, Norge) drevet NMC.

Tanya Busse fra New Mineral collective forklarer at det er et politisk element i å velge kunstnere med base i eller som arbeider i eller med Nord-Norge: «Med den klimamessige og økologiske nødsituasjonen tror jeg kunstinstitusjoner og organisasjoner kan spille en viktig rolle i å skape grunnleggende samfunnsendringer ved å fokusere mer regionalt. Det er for eksempel mer bærekraftig, det kutter karbonutslipp osv. Beslutningen om å satse regionalt berører overordnede spørsmål som det er ganske presserende å reflektere over i disse dager.»

Arktiske landskaper, lyder fra omgivelsene, mytologier og ritualer er noe av det som inspirerer komponisten og den interdisiplinære kunstneren Tine Surel Lange (f. 1989, Vesterålen, base i Lofoten). Med base på Eggum i Lofoten, skaper hun arbeider, som alle har utgangspunkt i organisk materiale, der lytting står i sentrum. Lange har et sterkt fokus på sted og rom, og hvordan disse faktorene kan påvirke hvordan vi lytter eller opplever et verk. I de seneste årene har hun fokusert på lydkoreografi, 3D-lyd, lydlige objekter, lyd til sceniske produksjoner, og på å skape konseptuelle verk for lyd og bilde – ofte fascinert av magisk realisme og menneskeartens (kommende) undergang.

Elina Waage Mikalsen (f. 1992 i Bergen) er en multidisiplinær kunstner og musiker fra Romssa/Tromsø, for tiden bosatt i Oslo. Hun arbeider med performance, tekstil, installasjon og tekst, nesten alltid koblet til lyd og lydutøvelse. Mikalsen fullførte sin BA i billedkunst ved Akademiet i Tromsø / Nordland kunst- og filmfagskole i 2017, og tok våren 2021 sin MFA ved Kunstakademiet i Oslo. I 2015 ble Mikalsen utnevnt til ‘Årets unge kunstner’ ved den internasjonale urfolksfestivalen Riddu Riđđu, og har siden vært med i en rekke gruppeutstillinger og performanceprogrammer.

Gjennom å filme, redigere og sammenstille funnet materiale og erfarte fortellinger, skaper Lars Laumann (f. 1975 i Brønnøysund) en form for virtuose film-collager med et omfattende persongalleri. Samarbeid med andre kunstnere, filmskapere og musikere er avgjørende for resultatet. Kunstneren henter sin inspirasjon fra populærkulturens utkanter og utforsker mennesker og fenomener som eksisterer på siden av samfunnet. Med et globalt blikk på så vel populærkulturelle ikoner som samtidige politiske forhold, belyser han de mer komplekse kreftene i vår kultur. Han er særlig kjent for sine videoarbeider som blant annet har blitt vist på den 5. Berlin Biennalen, Kunsthalle Basel, Oslo Kunsthall, Künstlerhaus Stuttgart, ICA i London, Nasjonalmuseet og Astrup Fearnley Museet i Oslo. Laumann har også hatt en rekke separatutstillinger, blant annet på Kunstnernes Hus i 2016, Grand Union i Birmingham, Storbritannia og West i den Hague, Nederland. Lars Laumann er utdannet ved Statens kunstakademi i Oslo (2001).

ARCTICulation – Bodø 2024

«ARCTICulation» var tittelen på Bodøs søknad som europeisk kulturhovedstad, og omhandler de engelske ordene: arctic, art, culture og communication.

Bodø og Nordland har siden 2015 jobbet for å bli Europeisk kulturhovedstad (ECoC) i 2024. Etter at EU-parlamentet sommeren 2017 godkjente Bodø som søkerby, kunne man for alvor starte dette arbeidet. I oktober 2018 ble det sendt inn en prekvalifiseringssøknad til EU. I november samme år kom beskjeden om at Bodø ble valgt ut som en av tre pre-kvalifiserte søkerbyer, utenfor EU, til Europeisk kulturhovedstad (ECoC) 2024.

Onsdag 25. september 2019 ble det klart at Bodø og Nordland blir Europeisk kulturhovedstad 2024. Jurylederen for EUs kulturfaglige ekspertjury, Jiri Suchanek, stod for den offisielle kunngjøringen som fant sted på House of European History i Brussel.

Bodø blir den første europeiske kulturhovedstaden nord for Polarsirkelen. Den første arktiske kulturhovedstaden.

LIAF og NNKS mottar driftsmidler fra Kulturdepartementet/Norsk kulturråd, Vågan kommune, Troms og Finnmark fylkeskommune og Nordland fylkeskommune.